Håp og schizofreni.

June 30, 2016

 

 

Er det håp for de schizofrene? Ja, jeg kjenner flere som etter mange år med schizofreni eller andre såkalte alvorlige psykiske lidelser har blitt helt friske. Det er fantastisk å være med på at en som vært plaget av skremmende hallusinasjoner, vrangforestillinger og angst kan komme seg ovenpå, få gode relasjoner, et arbeid og alt det som hører med til et "vanlig liv" på godt og vondt.

Disse menneskene er på en måte en slags "sorte svaner" - de er noe som ikke skulle være mulig. En schizofreni er en kronisk lidelse som man altså ikke skal kunne bli frisk av, men noen blir det. Jeg synes derfor det er god grunn til å lytte særlig oppmerksomt til de som har kommet seg ut av denne type alvorlige tilstander. Hva sier de om sin bedringsprosess? Var det medisinene som hjalp? Var det samtale-terapien?

Det er ikke mange som har vært i psykosens vold gjennom flere år som vil stå frem å fortelle om det. Ikke bare fordi det er litt tabu-belagt, men også fordi de fleste helst vil leve livet sitt så godt de kan uten å fortelle andre om den tiden da de ikke kunne leve livet sitt på en vanlig måte. De fleste av oss ønsker ikke offentlig oppmerksomhet rundt våre negative private opplevelser. 

Men noen velger å fortelle sin historie offentlig fordi de tenker at deres historie er nyttig for oss andre. De har en unik erfaring.  Et godt kjent eksempel er Arnhild Lauveng som gjennom bøker og artikler har fortalt om sine 10 år i psykisk helsevern med scizofreni-diagnose. Hun er selv psykolog i dag og er i gang med å ta doktorgrad. 

Fra min egen praksis er jeg stolt over å kunne si at jeg har jobbet som psykolog for Silje Marie Strandberg. Også Silje Marie var pasient i 10 år, oftest under tvangsparagraf, hun hadde diagnosen schizoaffektiv lidelse. Men i dag lever hun et vanlig liv med jobb, kjæreste, venner; hun bruker mye av sin tid som profesjonell foredragsholder - sjekk ut hennes nettside den er verd et besøk.

 

Så hva er det de sier om sin vei inn og ut av psykosen? Jeg legger merke til mange likhetstrekk mellom Arnhild og og Silje Maries historie (og som jeg også kjenner igjen fra flere andre som har kommet seg ut av psykosen): 

1. Begge sier at de i de vonde årene mistet sitt eget selv; at de faktisk tvilte på om de var virkelige. De hørte hatefulle og nedvurderende stemmer inni hodet sitt som de trodde var virkelige stemmer.

2. Begge vektlegger at det var enkeltpersoner som ga dem respekt, kontakt og som strakk seg ut over "standard opplegg", og som sa rett ut at de brydde seg om dem og at de trodde de kom til å bli friske.

3. Begge sier at de kunne bli friske fordi disse enkeltpersonene gav dem håpet tilbake.

Ingen av dem vektlegger medisiner og ingen av dem bruker medisiner i dag for å holde seg friske eller for å unngå å bli syke igjen.

 

For meg er disse erfaringene en "marsj-ordre" : vi må gi hverandre håp så direkte og tydelig vi klarer. Håp kan formidles verbalt gjennom å si rett ut "jeg er her for å hjelpe deg, jeg vil deg vel, jeg tror du vil bli frisk". Både Silje Marie og Arnhild er opptatt av at håp kanskje formidles aller best gjennom handlinger som signaliserer respekt og likeverd; f.eks. det å sitte igjen litt etter at arbeidstiden er over, eller det å gjøre enkelte unntak fra sykehusets regler og rutiner for å komme kunne gi pasienten noe ekstra. 

 

Det høres ut som en selvfølgelighet å gi pasientene håp, men både Arnhild og Silje Marie sier at mange behandlere og pleiere faktiske aldri formidler håp verken direkte eller indirekte, tvert i mot velger mange i helsevesenet å fokusere på at dette er en kronisk lidelse som du må akseptere at du har osv. Dette på tross av at våre egne statistikker tilsier at så mange som 1 av 3 blir helt friske etter å ha hatt en psykose-lidelse!

 

Og til slutt: hvis det var respekt og opplevelsen av at noen brydde seg som gjorde at de ble friske, gir det da mening å si at de var syke? Ville det ikke være mer riktig å si at de hadde mistet håpet og troen på sin egen verdi som menneske, at dette kastet dem ut i en sterk angst og alvorlig forvirring, at de etter en lang prosess klarte å pusle sammen et knust selvbilde og få håpet tilbake. Jeg tror det. Og jeg tror sekkebetegnelser som"alvorlig psykisk lidelse" og "scizofreni" noen ganger ødelegger mer håp enn de skaper.

Please reload

Utvalgt innlegg

Nye kurs i mindfulness

November 24, 2016

1/1
Please reload

Siste innlegg

November 24, 2016

Please reload

Arkiv
Please reload

Søk etter tags
Please reload

Følg oss
  • Facebook Basic Square
  • Twitter Basic Square
  • Google+ Basic Square